Det er noe spesielt med gamle tømmerhus. De står der og forteller en historie om en svunnen tid. Tømmerveggene har rommet generasjoner av mennesker gjennom ulike perioder av norsk historie.

Menneskene som bygde disse husene hadde en unik kunnskap som få av oss tenker på i dag. Både når det gjelder materialkunnskap (for det var ikke tilfeldig hvilke treslag og materialer som ble valgt til formålet) og lafteteknikker, for å få huset så tett som mulig. Det krevde både sin mann og sin hest å få tømmeret til gårds. Stort sett ble det brukt økser og sager til hele prosjektet og det var hardt arbeid. For de som ikke har prøvd det, vil jeg anbefale å prøve å hogge et middels tre med en øks. Du vil raskt innse at dette folket ikke var spøke om når det kom til fysiske evner. 

Det som er fantastisk med disse tømmerhusene er at de fortsatt står her 200 år senere, kanskje litt skjevt og bøyd eller litt rufsete etter all slags vær og vind. Men de er solide, og fortjener å bli tatt vare på, av respekt for de kroppene som har slitt og ofret blod, svette og tårer for å gi ly for seg selv og deres familier. Samt de tilhørende naturkvaliteter fra den fantastiske skogen som ga oss sitt tre. Hvis du ser nøye etter, vil huset også formidle historien til de som bygde og bodde i det. Du kan sikkert se sporene av øksen i veggene, du kan se slitasje på dørterskler og trapper, og du kan se håndtak slitt ned av alle hendene som har grepet rundt dem. 

Det er inspirerende å tenke på hva disse menneskene har oppnådd. De startet med ikke annet enn en idé og enkle håndverktøy som hjalp dem med å skape ly både for seg selv og for dyrene sine. Jeg beundrer hver mann og kvinne som bygde seg opp på denne måten. 

Det er med stor ydmykhet og glede jeg jobber med prosjekter som har med restaurering av gamle bygninger å gjøre. I 2021 merket og demonterte jeg et tømmerhus som ble født i Kirkesdalen, men som etter noen år ble flyttet til Bardu og da skulle flyttes videre til Bergen. Her skulle det reises under en glasskuppel. Flytting av laftehus har vært en ganske vanlig tradisjon i bygdene. Noen ganger ble det funnet at plasseringen du hadde valgt da du bygde huset ikke var optimal. Kanskje det var for utsatt for frost, for lite sol, dårlig grunn eller at du bare trengte huset et annet sted. Under tvangsflyttingen, som var en del av sentraliseringspolitikken på 50-tallet, fantes det støtteordninger for dette. 

I dag er det mindre vanlig å flytte husene med seg. I dag bygger vi husene våre på en helt annen måte som gjør flytting langt mer komplisert. Dette endret seg etter andre verdenskrig.Inntil da bygde man på prinsippet om at hus skulle la seg sammenføye og tas fra hverandre igjen. Husbankens reglement ble da sånn at man fikk billigere lån i den norske stats husbank mot å bygge et typehus. Den økende industrialiseringen av husbygging på 1960-tallet gjorde det billigere å bygge hus, og det å ta med seg huset ble sjeldnere aktuelt. 

Dermed ble det nesten slutt på lokale byggetradisjoner og vi ser at denne kunnskapen blant den yngre generasjonen i dag er minimal.

Jeg drømmer om og håper at vi nå i dag med mye fokus på klima kan sette mer fokus på tømmerhus. Undersøkelser har vist at med en tilpasset teknikk hvor det i hovedsak er tak som isoleres så kommer laftehus ganske gunstig ut i forhold til et passivhus. Alle de tekniske installasjonene som må inn i passivhuset koster å lage, og det koster en hel del å transportere til byggeplassen. Byggebransjen står i tillegg i dag for 24 - 25 % av alt avfall som produseres i Norge. Ved å flytte hus slik de gjorde mye tidligere utnyttes ressurser som allerede er lagt i huset. Jo mer som gjenbrukes av hele bygg eller deler av det, jo mindre avfall går til deponi, og jo mindre forbrukes av materialer og energi. 

Å bygge i tømmer med lafteteknikker handler om å bringe videre norsk kulturarv og historie som igjen handler om identitet og stolthet. Jeg er stolt av å være Dividøl og det er ingen steder sjela mi får mer ro enn i gamle tømmerhus!